Uten tittel (Landskap)

Av Søren Steen-Johnsen (1962)

Om kunstverket

Søren Steen-Johnsen (1903-1979) var en norsk billedkunstner, utdannet ved Statens Håndverks og Kunstindustriskole, Kristiania under Eivind Engebretsen og Wilhelm Krogh-Fladmark 1921-24, elev av Axel Revolds malerskole, Oslo 1924-25, Statens Kunstakademi, Oslo under Axel Revold 1925 og 1929-30, under Wilhelm Rasmussen 1929-30, og École Moderne, Paris under Per Krohg 1925-26. Steen-Johnsen debuterte i 1923 i Oslo Kunstforening mens han gikk på Statens Håndverks og Kunstindustriskole, Kristiania. Året etter begynte han på Revolds malerskole og kom inn i et miljø med unge engasjerte samfunnsbevisste malere. Sommeren 1924 var han assistent for Axel Revold ved utsmykkingen av Haslum kapell. Ved Henrik Sørensens hjelp reiste han til Paris i 1925, og ble elev av Per Krohg. Sammen med Per Rom fikk han i oppdrag å dekorere kafé Peer Gynt, et samlingssted for skandinaver i utlendighet.

Tilbake i Norge arbeidet Steen-Johnsen sammen med Revold-elevene, bl.a. Harald Dal, Reidar Aulie, Willi Midelfart, Eyolf Nagell-Erichsen, Ole Mæhle, som stilte ut sammen i inn- og utland. Disse var kjennetegnet ved sin samfunnskritikk og politiske engasjement. Hos Revold tilegnet de seg en mørk og mettet koloritt, et nasjonalromantisk tilsnitt. Hos Steen-Johnsen kommer dette tydelig fram i bilder som Gravøl (1933, Nasjonalgalleriet, Oslo), Under Ekeberg (1939, Nasjonalgalleriet) og især i Fabrikkstrøk, Vinterdag Oslo (1939), med en mor og et barn i forgrunnen. I fabrikk- og bybildene er byen alltid stor og truende, med en undertone av sosial uro; menneskene er ofte ensomme og forsvarsløse. Steen-Johnsens landskaper fra denne perioden er preget av en noe tung malemåte, mørk koloritt og mettede billedflater.

Sommeren 1933 tilbrakte Steen-Johnsen i Telemark sammen med Henrik Sørensen, senere også med Kai Fjell og Reidar Aulie. I 30-årene bodde han hovedsakelig i Oslo, men var noen år i Sandefjord. Under krigen bodde han i Østerdalen. Her fant han et landskap og et formspråk som han senere holdt fast ved. Med et dypt følt engasjement i folks hverdagsslit tok han opp motiver som vårpløying og skogsarbeid. I løpet av disse årene fjernet han seg litt etter litt fra sosialrealismen, og ble hovedsakelig landskapsskildrer, en trofast og helhjertet friluftsmaler. Med en raskere, mer spontan malemåte enn tidligere fanget han stemninger, temperatur, lys og luft.

Steen-Johnsen kom ofte tilbake til landskapsmotiver fra Tolga i Østerdalen og traktene rundt Oslo. På sine mange reiser i syden utførte han en rekke akvareller og malerier med motiv fra Middelhavet, folkelivet eller stemningsskildringer fra landsbyene. På sine eldre dager utviklet Steen-Johnsen en lys og skjær koloritt. Vinterbildene fra de siste årene er skinnende i sitt solfylte motlys med blå skygger over snøen. Det hastige penselstrøket ligger tynt på lerretet og dekker det knapt enkelte steder. Steen-Johnsen hadde forkjærlighet for tregrensens bjerkekratt. Det er gjennomgående i en stor del av bildene og danner for- eller mellomgrunn i komposisjonen. Karakteristisk nok var Steen-Johnsen sjelden opptatt av blå sommerhimler. Han foretrekker overgangene, skiftende vær og skiftende lys, og laget en rekke vårløsningsbilder hvor brun muld kommer tilsyne mellom snøklatter, eller sevje som stiger i vinterbare bjerkestammer og gir dem et fiolett skjær.

Som grafiker laget Steen-Johnsen tresnitt og linosnitt, ofte med de samme motivene som i maleriene, med hovedvekt på landskaper og arbeidsliv. Han hadde også en rekk portrettoppdrag.

Kilde: Hysing, Dorothea: Søren Steen-Johnsen i Norsk kunstnerleksikon på snl.no. Hentet 28. mars 2022 fra https://nkl.snl.no/S%C3%B8ren_Steen-Johnsen

Søren Steen-Johnsen

Les mer...

Relaterte artikler