Van Allen Belt

Av Anne Birgitte Breivik

Om kunstverket

Anne Birgitte Breivik (1932-2012) var en norsk maler og grafiker, utdannet ved Ola Teiens malerskole i Trondheim 1948, Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo under Olav Mosebekk, Gert Jynge, Tormod Sjaamo og Carl von Hanno 1949-51, Handelsskole og Kunstskolen i Trondheim 1952-53, og Stanley W. Hayters Atelier 17, Paris under Shirley Wales og Krishna Reddy 1960-62. Breivik debuterte med en maleriutstilling i Trondheim Kunstforening i 1957, og på Høstutstillingen i 1963.

Helt avgjørende for Breiviks kunstneriske utvikling ble innføringen i Charles Hayter kunstsyn og den spesielle teknikk for flerfargetrykking fra én plate ved hjelp av flere fargenivåer i metallplaten, forskjellig oljeinnhold i fargene (viscositet) og forskjellig hårdhetsgrad i innfargingsvalsene, som var uteksperimentert ved Atelier 17. Breivik holdt fast ved Hayters teori og teknikk i sine grafiske arbeider og søkte å videreformidle denne, spesielt som leder av Atelier Nord.

Som grafiker arbeider Breivik innen et begrenset, til dels teknisk betinget formrepertoar. I 1960-årene var uttrykksformen abstrakt. I begynnelsen av 1970-årene antok figurasjonene assosiative former med henspeiling til Breiviks interesse for vår tids erobring av nye verdener, ute i rommet, nede i vannet og inne i organismene. Fargekombinasjonene er ofte krasse. Mot slutten av 1970-årene ble Breiviks naturmotiver mer direkte, tildels med lyrisk-dekorative effekter. Breiviks malerier og tegninger er i form og uttrykk nær beslektet med grafikken.

Breivik deltok aktivt i flere former for organisasjonsarbeid. Hun var sterkt opptatt av formidlingsspørsmål, så vel med hensyn til kunst, som kunnskap om kunst.

Høsten 2010 donerte Breivik hele sin grafikksamling til Trondheim Kunstmuseum. I denne kunstgaven inngår Breiviks egne grafiske arbeider, samt et bredt arkivmateriale, korrespondanse og annen dokumentasjon relatert til hennes virke som kunstner.

Van Allen-beltene eller Jordens strålingsbelter er to torusformede belter med elektrisk ladede partikler, hovedsakelig protoner og elektroner, som er fanget av jordens magnetfelt.

Det indre strålingsbeltet ble påvist 31. januar 1958 ved hjelp av geigertelleren ombord på den første amerikanske satellitten, Explorer I. Det består for det meste av protoner med energi opp mot 600 MeV[1], og befinner seg mellom 700 og 6 000 km over jordoverflaten. Protonene i det indre strålingsbeltet oppstår når kosmisk stråling kolliderer med atomer i atmosfæren.

Det ytre strålingsbeltet strekker seg fra omtrent 15 000 til 25 000 km over jordoverflaten. Det består hovedsakelig av elektroner, og varierer i intensitet etter solvindforholdene. Partiklene i det ytre beltet inkluderer også ioner, for det meste protoner, men også en liten prosentandel alfapartikler og oksygenioner.

Van Allen-beltene er oppkalt etter den amerikanske fysikeren James Van Allen, som ledet utviklingen av de vitenskapelige instrumentene på satellittene Explorer I og Explorer III. Det er påvist tilsvarende strålingsbelter rundt andre planeter og himmellegemer som har magnetfelter sterke nok til å fange opp romplasma.

Kilde: Helliesen, Sidsel: Anne Breivik i Norsk kunstnerleksikon på snl.no. Hentet 2. mars 2022 fra https://nkl.snl.no/Anne_Breivik https://no.wikipedia.org/wiki/Van_Allen-beltene