Bærum rådhus

RÅDHUSETS HISTORIE I 1895 ble det første gang foreslått å bygge et «flerbruksbygg» med plass til bank, skole og kommunekasse i, det som i dag heter, Leif Larsens vei i Sandvika. Det nye herredshuset ble ferdigstilt i 1899, etter tegninger av slottsarkitekt Hjalmar Welhaven. Bygningen inneholdt kommunestyresal, formannskapssal og politistasjon med arrest. I bakgården var det staller og utedoer. Helt fram til 1934 hadde kommunen kontorer i bygningen.

Herredshuset fra 1899 ble for lite for en raskt voksende bygd. På oppdrag fra herredsstyret ble Magnus Poulsson engasjert, og leverte i 1913 forslag til tegninger for et nytt herredshus og reguleringsplan for Sandvika-området, men manglende byggetillatelser fra staten gjorde at planene ikke ble realisert. Arkitekten Magnus Poulsson ble igjen engasjert og presenterte i 1925 sine endelige tegninger til den første delen av det nye herredshuset. Det nye herredshuset stod ferdig i 1928. I 1960 var to nye fløyer oppført, en mot Kadettangen og en mot Sandvikselva. Det ble en åpen borggård mot Sandvika og Brambanigården.

Poulssons visjon for det nye rådhuset var å bygge en europeisk "piazza", et sentrisk og nedsenket torg med klassiske bygninger inspirert av middelalder- og renessansearkitektur rundt. Poulsson utformet selv all dekorasjon på rådhusets fasader, og var involvert i betydelig grad i rådhusets interiør, sammen med sin sønn Anton Poulsson og arkitekt Roald Aasheim. Det første byggetrinnet er senere blitt kalt "Tårnfløyen". Magnus Poulsson døde imidlertid før andre byggetrinn ble avsluttet (1960), og det var sønnen hans, Anton Poulsson, som fullførte prosjektet som ansvarlig arkitekt. Magnus Poulsson var anerkjent i sin tid, og vant også arkitektkonkurransen om Oslo rådhus sammen med Arnstein Arneberg i 1917. Poulsson mottok i 1930 A.C. Houens fonds diplom for utformingen av Bærum rådhus. Tårnfløyen og midtfløyen i rådhuset ble rehabilitert innvendig i 2008. Den siste fløyen, som ligger mot Sandvikselva, ble rehabilitert i 2009, og hovedinngangen ble flyttet fra borggården til Tårnfløyen. Bærum rådhus er fredet, og kun innvendig oppgradering er foretatt.

De første planene om klokkespill i Bærum rådhus ble lansert høsten 1967. I et tilbud fra Olsen Nauen Klokkestøperi beskrives et klokkespill på 19 - 40 klokker, elektrisk spilleborg, automatikk og "håndklaviatur" for manuelt spill. I 1974 fikk rådhuset installert klokkespillet i klokketårnet som opprinnelig besto av 25 klokker. 2002 ble det oppgradert for automatisk spill, og i 2009 ble det utvidet og ferdig. I dag er det et konsertklokkespill på 39 klokker. Voorslaget som innleder hvert timeslag er komponert av Geirr Tveitt. Hver tredje time fra kl. 9.00 spilles melodier - såkalte ritorneller i forlengelsen av timeslagene, og hver lørdag kl. 12.00 spilles det en konsert.

I rådhuset finnes mange vakre lysekroner, spesialtegnet av arkitekt Jonas Hilde og laget ved Høvik Verk - det gamle glassverket som lå der hvor vi nå finner Norsk Veritas´ store anlegg.

DET GAMLE RÅDHUS Denne delen av Rådhuset var et tilbygg til det opprinnelige Rådhuset og sto ferdig i 1960. Etter renoveringen av Rådhuset i 2009, der resten av bygget ble modernisert, ble denne delen beholdt i sin opprinnelige stil. Det er interessant å tenke på at det nyeste tilbygget den gang, representerer i dag den historiske delen. Kunstsamlingen som henger her er et resultat av en systematisk innkjøpspolitikk som kommunen førte i tiden etter 1960. Man ønsket å smykke ut Rådhuset med kunst som hadde en kulturhistorisk verdi for Bærum, enten ved at motivene var hentet fra bygda eller ved at kunstneren hadde en eller annen form for tilknytning til Bærum.

VIELSESROMMET I Vielsesrommet i rådhuset henger noen av de eldste maleriene i kommunens samling. Når vi kommer til 1880-årene er Norge blitt moden for et selvstendig norsk kunstliv. Flere av kunstnerne som tar sin utdannelse i utlandet, ønsker nå å etablere seg her hjemme. Og staten ser nødvendigheten av å ta en mer aktiv del i utformingen av norsk kunstliv. Noe som resulterer i at kunstnernes organisasjon blir styrket. De kunstnerne som var med på å bringe kunsten tilbake til Norge etter sin utdannelse i utlandet blir kalt gullaldergenerasjonen i vår kunsthistorie. Denne generasjonen kunstnere "nasjonaliserte" vår kunst og skapte det miljø som dannet grunnlaget for norsk kunst frem til våre dager. Blant disse kunstnerne finner vi Harriet Backer, Gerhard Munthe, Eilif Petersssen, Christian Skredsvig, Erik Werenskiold og Kitty Kielland. Kunstnere som alle er representert her i vårt rådhus, og som dannet den berømmelige Fleskum-sommeren i 1886 på gården til Christian Skredsvig og Maggie Plahte ved Dælivannet. Fleskum-malerne inspirerte hverandre og danner denne sommeren grunnlaget for en ny periode i vår kunsthistorie; nyromantikken, der stemningslandskapet står i fokus.

GALLERIET OG LILLE FESTSAL I rådhusets galleri på veggen mot vielsesrommet henger Gerhard Munthes billedserie "Herreper og Stolt-Margit" fra 1900, bestående av 8 malerier som skildrer sagnet om prinsen og prinsessens kjærlighetshistorie i tekst og bilder, og som ender lykkelig med vielse i slottet "Gullborgen". I galleriet og lille festsalen i underetasjen henger også verk som dateres fra slutten på 1800-tallet og opp til slutten på 1960-tallet, som viser til de ulike strømningene som begynner å prege kunst-Norge i denne perioden, samt at et bredt utvalg samtidskunst fra vår egen tid er å finne på kontorer og møterom.

Her finner du